Ja snart er den her. Le Tour de France, elsket og hatet. Jeg tror nesten ikke det er et idretts arrangement som blir omtalt til de grader slik som Tour de France. Et idretts arrangement som går over 20 dager med blod svette og tårer. Der menn blir til mus og omvendt. Disse sykkelrytterne blir utsatt for nesten umenneskelig press og forventninger. Ja forventningene det gjelder for de store stjernene. Hjelperytterne hører vi lite om. Men det er de som gjør jobben for stjernene. Det er hjelperytterne som trekker stjernen frem og som gjør «dritt jobben» og til slutt så får kanskje disse ukjente arbeidsmaurene om de er heldige en sammenlagt plassering blant de 50 siste på listen. (Jeg føler med dem hver gang jeg kommer inn blant de siste på et ritt.) Man ser etter en knall hard etappe at tøffe menn gråter. Kanskje av glede eller av skuffelse. Det avhenger av om du vinner spurten eller ikke. Marginene er små og det ofte på de siste 50 meterne av en kanskje 218 km lang løype at avgjørelsen gjøres.
I touren jaktes det på trøyer. Den gjeveste er nok den gule ledertrøyen. Den som Thor Hushovd kjørte med i 6 dager i fjor. Men ironisk nok så hender det at syklister kjører med den gule trøyen eller enda verre vinner hel sulamitten uten å ha vunnet en eneste etappe. Di dras frem av hjelperytterne dag etter dag og posisjonerer seg langt fremme og går av med seieren. Ja slikt kan det bli. Polkadott trøyen er en annen som det jaktes på, denne er en klatretrøye. Den får syklistene ved å samle poeng på klatreetappene. Her er det en halt annen type ryttere som sloss om trøyen. Her kreves det styrke utholdenhet og klatreevne. Det er de seige rytterne som slår til her. Den grønne trøyen eller poengtrøyen som den heter er rett og slett det den er poengtrøye. Det samles poeng under etappene nesten hver dag. Det er innlagt en eller flere spurter som gir poeng og til hver dag får den rytteren med mest poeng børe den grønne trøyen. Til slutt har vi den hvite trøyen, ungdomstrøyen. Den beste blant de yngste får trøyen etter dagens etappe.
Alt dette jaget og hysteriet benker vi oss foran TV-en i timevis for å se på. Vi sitter godt tilbakelent i godstolen eller så halvt ligger vi i sofaen for å se på heltene slite seg frem. Mens vi ser på disse topptrente kroppene slite seg frem så kjøler vi oss ned med en god kald øl. Det er så lett å se på. Lett å klage på de som ikke sykler fort nok mens vi tygger på et stykke pizza. Vi hyller de topptrente, de som trener utallige timer hver dag, mens vi selv sitter og lar vårt eget edle tempel forfalle. Skål. 2. til 22. juli i år så blir det mange timer foran tv-en så slipper vi å gjøre noe fornuftig den dagen, skjønt fornuft og det jo å følge touren. Jeg har gjort det i mange år, sett på disse fantastiske syklistene som har en kondisjon, styrke og utholdenhet som jeg bare drømmer om.
Men i år da skal det bli andre boller. Ja ikke misforstå, jeg drømmer ikke om å sykle som Edvald eller Thor eller hvem det måtte være. Nei jeg skal se Tour de France «Live», fra sidelinjen i en bobil. Kanskje fra en behagelig stol i veikanten, litt kulturell med et glass av den lokale vinnen fra en vingård ikke langt unna. Ja da faller alt inn i et nytt perspektiv.
Fra et tidligere Teou de France
Årets løype.
